Jan Egeland til UiS – hva med Erik Nevland?

Torsdag ble Jan Egeland ansatt som gjesteforsker ved UiS. Han skal være foreleser og veileder på SV-fakultetet innenfor samfunnssikkerhet, og han skal bidra til studietilbudet i menneskerettigheter på tvers av fakultetene.

Dette er jeg stolt av, ikke bare fordi han er en internasjonal kapasitet som vil løfte vår aktivitet på disse områdene, men også fordi jeg i sin tid var veileder for hans magisteroppgave i statsvitenskap. Ukjente, unge Egeland skrev en oppgave om ‘Norge som humanitær stormakt’. Jeg må innrømme at han var den ideelle student, sett fra et lærersynspunkt: vi hadde to veiledningsmøter – ett da han begynte og ett da han leverte oppgaven et par år senere. Så det er ikke min fortjeneste at avhandlingen ble fremragende; heller ikke at forfatteren deretter reiste ut i verden og fikk realisert sine ideer.

Derimot har jeg hatt en finger med i spillet for å få Jan tilbake til Stavanger nå. Han har sine røtter her i byen og her på campus, og han er interessert i å gi sitt bidrag til utviklingen av UiS. Han er fullt klar over at han er arvelig belastet her gjennom sin fars hus.

Vi har ikke for mange internasjonale stjerner fra Stavanger. Desto hyggeligere når en av dem vender tilbake, selv om det bare er i en gjesterolle. Tenk om Viking kunne svare med å få Erik Nevland tilbake til byen…

Helge Ole Bergesen

PS. En av mine gode venner på UiS har formanet meg om at jeg må slutte å blande fotball inn i valgkampen. “Et universitet er ikke noe fotballag”, understreker hun. Og hun har så rett så rett, men jeg kan ikke la være, selv om jeg skal forsøke.

Bergesen vi bli rektor – intervju sakset fra Aftenbladet

Omdømmet de neste årene vil avgjøre om UiS blir et B-universitet eller ikke, mener forskningsdirektør Helge Ole Bergesen ved UiS. Nå stiller han i rektorvalget.

- Styrket kvalitet i forskning og utdanning er nødvendig om UiS skal forbli et fullverdig universitet. Så alvorlig er det. Det betyr at vi må stå samlet og bruke mer energi utad og mindre på interne spørsmål om struktur og organisasjon, sier Helge Ole Bergesen.

Og nå ønsker den nyansatte forskningsdirektøren ved UiS og tidligere statssekretæren til Kristin Clemet (H) å bidra ved å bli rektor, og dermed styreleder, ved UiS i fire år fra sommeren. Skulle han vinne rektorvalget 22.mars, blir han altså sjef til sjefen sin i dag, universitetsdirektør Per Ramvi.

KVINNELIG PARTNER: Med på laget, som prorektor-kandidat, har Bergesen førsteamanuensis Elaine Munthe ved Institutt for allmennlærerutdanning og spesialpedagogikk. Hun arbeidet tidligere ved Senter for atferdsforskning ved UiS.

- Det var krevende å bli universitet, men det blir enda mer krevende å forbli det i en stadig hardere konkurranse. Hvis ikke, risikerer vi å få et B-stempel, sier statsviteren, forskeren, fagforfatteren og i denne sammenhengen eks-politikeren Bergesen.

TRE OMRÅDER: Og konkurranse er stikkordet: Konkurranse om studentene, som blir færre når stadig mindre årskull når studentalder. I økende grad melder også utenlandske læresteder seg i konkurransen om studentene. Konkurranse om forskere og lærere i det kommende generasjonsskiftet, når de mange som ble ansatt i høyere utdanning på 1970-tallet, blir pensjonister. Konkurranse om offentlige forskningsmidler fra Forskningsrådet og EU. Men også i økende grad konkurranse om penger fra eksterne kilder, som er den internasjonale utviklingen.

- Hvis vi ikke makter å bedre vårt omdømme gjennom å styrke kvaliteten på forskningen og utdanningen ved UiS, vil vi tape i denne konkurransen. Her er det som i fotballen. De som vinner, får mer. De som ikke vinner, får mindre. Og vi må ikke gjøre som i Viking, og si «vi rykker ikke ned». Her må vi være blant de beste, ellers rykker vi ned, sier Bergesen.

STRJERNØ-UTVALGET: – Tenker du også på utredningen om framtidig struktur for høyere utdanning og forskning i Norge?

- Ja, absolutt. Stjernø-utvalget er en utfordring. Det er del i en politisk prosess med uklart formål. Vi må satse alle krefter på kvalitet og på å bedre vårt omdømme for å hevde oss i den konkurransen som kommer, hvordan den nå enn blir, svarer Bergesen.

Fra utvalgsleder Steinar Stjernø, professor og tidligere rektor ved Høgskolen i Oslo, er det kommet signaler om at vi om få år kan få mer enn 10 nye universiteter, og det kan bli aktuelt å skille mellom A- og B-universiteter. I sin tid mente han at landet ikke trenger flere enn fire universiteter; Høgskolen i Stavanger ble det femte.

(Denne saken er skrevet av torgeir.volstad@aftenbladet.no – vil du se original saken så kan du trykke her, på bildet eller på første setning fra bildet)

UiS ved et veiskille

Universitetet i Stavanger står foran store utfordringer:

For det første har regjeringen satt i gang en politisk prosess med en utredning om strukturen i høyere utdanning (Stjernø-utvalget). Ingen vet i dag hva dette vil medføre, men det kan føre til krav om at ’nye’ universiteter skal få en annen status enn ’gamle’. Det er ingen mangel på krefter som gjerne tar en omkamp om UiS med argumenter om at ’vi kan ikke ha så mange universiteter i et lite land som Norge’.

For det andre er det stadig sterkere konkurranse om studentene mellom norske og utenlandske universiteter. Foreløpig har dette ikke vært kritisk for de fleste institusjonene ettersom størrelsen på årskullene øker, men om noen år snur denne trenden. Det blir færre avgangselever fra videregående og betydelig overkapasitet ved norske universiteter og høyskoler, samtidig som det ikke er noen grunn til å tro at konkurransen utenfra vil avta.

For det tredje blir det mer rift om de beste forskerne. Både UiS og de andre universitetene står foran et generasjonsskifte i de nærmeste årene og vil ha stort behov for å rekruttere nye fagfolk.

For det fjerde blir konkurransen om forskningsmidler mer intens. En stadig større andel av ressursene blir kanalisert inn på arenaer hvor institusjonene konkurrerer på kvalitet. De som har de beste ideene og de beste hodene, får mer og mer av en større og større kake. Dermed øker avstanden i ressurstilgang mellom de beste og de nest beste, for ikke å snakke om de tredje beste. Over tid får dette en tydelig kumulativ effekt – omtrent på samme måte som mellom de beste og de svakeste lagene i tippeligaen. De siste kan nok vinne en og annen kamp, men over tid er de dømt til en dårligere plassering, år etter år. De svakeste må kjempe en evig kamp for å unngå nedrykk, mens de beste har muligheter for å hevde seg på internasjonalt toppnivå. Urettferdig vil sikkert noen si, men sånn er realitetene.
Risiko for B-stempel

I sum betyr dette at selv om UiS skulle klare å forhindre en formell nedgradering gjennom politiske vedtak i Norge, er det likevel en betydelig risiko for at vi i praksis får et B-stempel hvis vi ikke klarer å holde følge med de andre universitetene. Det farligste vi kan gjøre i en slik situasjon er å tro at dette ikke kan skje med oss. Se hvordan det gikk med Viking i fjor. De trodde heller ikke at de kunne rykke ned. En fotballklubb i krise kan redde seg med et par raske innkjøp av nytt talent, for et universitet finnes det ingen raske løsninger, hvis det begynner å gå utfor bakke.

UiS er tilsynelatende rustet til å møte denne situasjonen: Vi har brukbar rekruttering av studenter. Vi har sterke forskningsmiljøer som kan hevde seg internasjonalt på enkelte områder. Vi har politisk og økonomisk støtte fra en kreativ og ekspansiv region.

Samtidig er vi veldig sårbare: Våre fagmiljøer er stort sett små, og mange er inne i en kritisk oppbyggingsfase med et stort antall stipendiater og få medarbeidere med vitenskapelig kompetanse på førstestillingsnivå. Her ligger de store, veletablerte universitetene, naturlig nok, langt foran oss.

Dessuten har de ulike fagmiljøene på UiS ulik historie og ulike tradisjoner. Å samle dette til EN universitetskultur er ikke gjort over natten. Om det var krevende å bli universitet, så er det enda mer krevende å være det. Det er, dessverre, ikke slik at vi nå er blitt universitet en gang for alle. Slik er ikke verden omkring oss. Ingen kan i dag med sikkerhet si at UiS fortsatt vil være et fullverdig universitet om ti år.

Se fremover

I en slik situasjon er det viktigste å rette blikket fremover. Det var kontroverser om etableringen av Høgskolen i Stavanger og organiseringen av universitetet. Det er ikke unaturlig at det er delte – og sterke – meninger om hvordan et universitet skal organiseres og styres. Det er det også i Oslo og Bergen, men for dem står det mye mindre på spill. De står trygt på den posisjonen de har.

I Stavanger bør vi ikke bruke kreftene i årene fremover på å innføre en helt ny organisasjonsmodell fremfor å videreutvikle den vi har. Likevel er det nå sterke ønsker nettopp i den retningen. Jeg frykter at det vil ta oppmerksomheten bort fra de fundamentale utfordringene vi nå står overfor, og dermed svekke mulighetene til å realisere våre ambisjoner.
Omdømme

Disse kan oppsummeres i ett begrep: omdømme. Det er vårt omdømme blant studenter, fagfolk, i regionen, i resten av landet og utenlands som er avgjørende for vår fremtid som universitet. Alle medarbeidere og alle studenter ved UiS kan bidra på sin måte til å styrke vårt omdømme. Skal vi klare det, må vi fokusere på de faglige utfordringene som ligger foran oss – forbedre undervisningen og styrke forskningen.

Jeg vil gjerne gi mitt bidrag til at vi skal lykkes. Som nyansatt burde jeg kanskje holdt en lav profil ved rektorvalget i år, men etter oppfordringer fra flere hold er jeg blitt overbevist om at det å ikke ha lang fartstid ved HiS/UiS faktisk kan være en fordel for en ny leder. Jeg har derfor bestemt meg for å stille opp som rektorkandidat ved det forestående valget.

Min agenda dreier seg om hvordan vi skal møte disse grunnleggende utfordringene. Det krever, etter mitt syn,

* klare faglige ambisjoner,
* en prestasjonsorientert organisasjonskultur som gir støtte og stiller krav
* tydelig ansvarsfordeling på alle nivåer
* åpenhet og gjensidig respekt for saklig uenighet
* en organisasjon som gir alle muligheter for medvirkning og innflytelse på beslutninger som angår dem

Ledelse på et universitet dreier seg om å forankre beslutninger hos dem som er involvert, men også om å sørge for at beslutninger blir tatt – og gjennomført. En god leder er en som både går midt i flokken og foran.

Denne teksten har og stått som kronikk i Stavanger Aftenblad.

Du må gjerne kommentere dette, men anonyme innlegg blir slettet og ikke besvart.

<!–[if !supportEmptyParas]–> <!–[endif]–>