Hvorfor jeg er prorektor-kandidat

Fredag den 26. januar ble jeg stilt to viktige spørsmål. Det første var om jeg kunne tenke meg å stille som rektorkandidat. Det overrumplet meg fullstendig, og jeg svarte nei. Jeg hadde ikke tenkt i de baner.  Det neste spørsmålet var om jeg kunne tenke meg å stille som prorektorkandidat sammen med Helge Ole Bergesen. Da var det gått en times tid siden første spørsmål ble stilt, og kimen til en mulighet var sådd. Etter samtale om hva programmet vårt ville være, og etter en betenkningshelg, svarte jeg ja.

Jeg hadde kommet fram til at dette virkelig var en ”offer I couldn’t refuse”. 
Engasjement
Arbeidet som temaleder for området ”Skole og læring” har gitt meg mer innsikt i arbeidsforhold, arbeidskultur, og ikke minst muligheter som fins innen UiS. Jeg har hatt den store gleden av å møte mange engasjerte fagpersoner som virkelig ønsker å få utvikle sitt fag, sin forskning, og sin undervisning.  Dette gjelder alle enten de er ansatte som står i startgropen på en forskerkarriere og de som er eller snart blir pensjonister.  Det er mennesker som ønsker å samarbeide, som ønsker å bidra til studenters læring og som ønsker å produsere topp forskning.  Jeg har også hatt anledning til å bli kjent med administrativt ansatte som ser betydningen av at de kan arbeide sammen med vitenskapelig ansatte for å styrke undervisning og forskning. 

Som prorektor vil jeg få større muligheter til å påvirke UiS slik at dette engasjementet blir ivaretatt og får anledning til å vokse og ha effekt. Dette er en hovedgrunn til at jeg svarte ja.  Jeg vil arbeide sammen med Helge om å fremme engasjement og utvikle støtte slik at ansatte kan få anledning til å utføre det arbeidet de brenner for på best mulig måte.

Kjennskap
Vi har mange svært kompetente ansatte ved UiS som representerer en faglighet fullt på høyde med andre universiteter. Dette må vi bli bedre til å få fram lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Vi skal lete etter talentene, få fram de gode eksemplene, og vi skal ikke være redde for å vise hva vi duger til.

Nysgjerrighet har gjort det mulig for meg å bli kjent med hva andre holder på med og å spre positiv informasjon om andres arbeid til relevante samarbeidspartnere. Denne funksjonen er også sentral for en universitetsledelse; å samle og spre informasjon både utad og innad.

Forskning og undervisning i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv
Forskning og forskningens vilkår er en hovedinteresse. Jeg var engasjert i den nasjonale evalueringen av pedagogisk forskning som Norges Forskningsråd hadde ansvar for, og fikk i oppdrag å være med i gruppen som ble oppnevnt til å foreta oppfølgingsarbeidet av den evalueringen. Siden ble jeg med i plangruppen som skrev programnotatet til forskningsprogrammet Praksisrettet FoU i grunnopplæring og lærerutdanning, og jeg er nå medlem av styret for det programmet ved NFR (2006-2010).  Kontakt mellom UiS og NFR, EU og andre aktører på forskningsfeltet er selvsagt av stor betydning. Det er viktig at UiS er synlig, at UiS er selvsagt i sammenkomster hvor forskning er i fokus og at ansatte ved UiS bidrar i utvikling av forskningspolitikk.

Jeg ser på meg selv som internasjonal – med Norge som base. Det høres kanskje litt rart ut å si det slik, men med barndom i USA, ungdom i Norge, og voksne år i mange land (med Norge som base), blir det slik! Derfor er jeg også opptatt av internasjonalt samarbeid, og i flere av årene jeg arbeidet ved Senter for atferdsforskning hadde jeg et internasjonalt ansvar. Det sentrale i dette arbeidet var utvikling av samarbeidsnettverk som også hadde rom for forskermobilitet.  Jeg mener at vi må tenke på studentmobilitet og forskermobilitet under ett. Dersom vi kan styrke forskermobiliteten, vil vi også kunne styrke studentmobilitet.  Et godt mål på UiS sitt omdømme utenlands er hvor mange ansatte som får forskeropphold ved utenlandske universiteter, hvor mange av våre ansatte som blir bedt om å være gjesteforelesere utenlands, og hvor mange utenlandske gjesteforskere, forelesere og studenter vi har hos oss.
Usikkerhet som kime til vekst
Å velge å si ja til spørsmålet om å stille til valg er ikke det enkleste valget jeg har gjort. Forrige gang jeg stilte til ”skikkelig valg” med valgkamp og det hele, var til Russestyre-valget på Sandnes Gymnas.  Men jeg har lært at det er ikke farlig å være usikker.  Det kan være bedre å være usikker enn å være altfor skråsikker.

Jeg har vært opptatt av profesjonell usikkerhet i mange år – og da er usikkerhet noe positivt, noe som kan bidra til utvikling og læring. Fortellingen om hvordan jeg ble opptatt av denne tematikken er slik:

Det hele begynte da jeg var vit.ass. på ”Janus-prosjektet” (1985-1988).  Jeg var den eneste som hadde gått på tekstbehandlingskurs, og derfor var det jeg som var ansvarlig for prosjektets stolthet: en PC-Commodore 20. Flere studenter i grunnutdanningen var engasjert på prosjektet, og tre måneders punching var lagret på SPSS.  Svar fra mange tusen elever og lærere lå lagret på harddisken. Da var det at jeg skulle slette en fil på maskinen.  Jeg (trodde jeg) valgte ”slett fil”. Maskinen spurte meg: ”Are you sure?” ”YES!” svarte jeg og slettet absolutt alt som var lagret på harddisken.

Usikkerhet er ikke å forakte!

Jeg er veldig sikker på at en tilværelse som prorektor ved UiS vil være preget av mye usikkerhet. Det er risikabelt.  Likevel velger jeg å svare ja på spørsmålet om å stille som pro-rektor kandidat. Usikkerheten velger jeg å betrakte som en kime til vekst.