Forskningsuniversitet

UiS er inne i en kritisk fase. De neste årene blir avgjørende for oss: enten klarer vi å fullføre den universitetsbyggingen vi holder på med og blir et fullverdig forskningsuniversitet eller så blir vi degradert, i navnet eller i gavnet.

Det er dette det forestående valget dreier seg om.

Jeg bruker med vilje uttrykket ’forskningsuniversitet’ for å understreke vår utfordring: å komme opp på et forsvarlig nivå både i dybde og bredd mht forskning. Denne jobben må vi gjøre selv. Vi kommer ikke til å få hjelp fra noen. Tvert imot, det er mange nok som gjerne ser at vi mislykkes.

Større pott

Skal vi klare det, nytter det ikke å omfordele våre knappe ressurser. Vi må sikre oss mer midler til forskning gjennom ekstern finansiering. Det betyr fremfor alt fra Norges Forskningsråd. Her er forskningsgapet i forhold til de andre universitetene dramatisk:  Virkningen av denne ulikheten er kumulativ: De store får stadig mer fordi de er store. Vi må hele tiden konkurrere med forskere fra andre universiteter som disponerer langt større ressurser. Hvis vi ikke klarer å bryte denne onde sirkelen, er vi dømt til en tilværelse som et mindreverdig universitet.

Hvordan skal vi klare det?

Jeg er overbevist om at våre egne krefter er gode nok, hvis vi bare makter å mobilisere dem. Det første vi da må gjøre, er å snu hierarkiet på hodet. Forskning kan bare utvikle seg nedenfra og opp, aldri omvendt. Ledelsens oppgave er å bidra til at ideer og initiativ fra grunnplanet blir realisert. På UiS har vi forsøkt det motsatte ved å definere tematiske satsingsområder fra toppen. Det var kanskje riktig den gangen, og temalederne har gjort en fin jobb, men dette er ikke min modell. Jeg er litt stolt av at styret etter forslag fra meg nå har bestemt seg for å legge til grunn den motsatte tilnærmingen: Programområder for forskning skal vokse frem nedenfra som et resultat av samarbeid mellom våre forskere. Slik skal vi få sterkere og mer robuste miljøer som kan hevde seg i konkurransen. En slik prosess vil medføre  skapende uro. Slik det skal være på et universitet.

Kreativt kaos

Et slikt kreativt kaos skaper spenning i hele organisasjonen – mellom en linjeorganisasjon som skal gi struktur og orden, og et forskningsanarki som skal gi frihet.  En slik offensiv satsing på forskning forutsetter en bedre lagånd enn vi har i dag. Det er for mye følelse av overstyring, av at noen bare tar beslutninger over hodet på andre og mangel på informasjon. Hvor omfattende dette problemet er, vet vi ikke sikkert, men det er i alle fall stort nok til at det må tas på alvor. Ellers kommer vi ikke av flekken. Dette problemet ligger først og fremst i relasjoner mellom mennesker. Det har mindre med den formelle strukturen å gjøre.

Styringsmodell

En fersk studie fra NIFU/Step  bekrefter dette. Det viser seg at universitetsansattes mulighet til å påvirke og om de er fornøyd med ledelsen av sitt institutt er helt uavhengig av om de har ansatte eller valgte ledere. Denne undersøkelsen gir ikke noe empirisk grunnlag for å hevde at formelle endringer (for eksempel å bytte ut ansatte med valgte ledere) har noen effekt av betydning på de ansattes opplevelse av innflytelse.

Bli sett

Min oppfatning er at våre indre problemer i stor grad er uttrykk for et ønske om å bli sett, ikke av strukturer men av mennesker, og særlig av ledere. Nøkkelen til forbedring, slik jeg ser det, er inkluderende lederskap: åpent, lyttende,  tilgjengelig og generøst.

 I tillegg til denne holdningen til ledelse bør vi:

• Utvikle leveregler for godt lederskap og godt medarbeiderskap som er forpliktende for alle

• Utarbeide formelle regler for informasjon og medvirkning før viktige beslutninger blir tatt

• Gjennomføre årlige medarbeiderundersøkelser

Handlekraftig ledelse

Det hjelper ikke mye for UiS i vår situasjon med inkluderende ledelse, hvis den ikke også er handlekraftig. Vi trenger en ledelse som er synlig, offensiv og målbevisst utad. Som på ny mobiliserer regionen for å fullføre universitetsbyggingen. Vi må på ny ta lederskapet i forhold til regionen – og fremme våre interesser i forhold til Norges Forskningsråd mer offensivt. Det er påfallende at på noen de områdene hvor vi har sterke forskningsmiljøer, der finnes det ikke nasjonale forskningsprogrammer. Det vil jeg gjøre noe med.

Tøff jobb

Universitetet er ingen vanlig organisasjon. Den består av mennesker som er grunnleggende skeptisk til alt lederskap. Jeg vet at det verste forskere vet er forskningsdirektører (kanskje rektorer er enda verre?) Å lede et universitet er en av de tøffeste lederjobbene i vårt samfunn.

Hva er det som får meg til å tro at jeg kan klare denne oppgaven? Jeg har mer enn tyve års erfaring som forsker. Jeg har tilbragt det meste av mitt voksne liv på grunnplanet i et forskningsinstitutt. Jeg har levd av og for å danne forskergrupper, ofte som en slags spillende trener. Jeg har opplevd fortvilelsen når samspillet ikke lykkes og gleden når det virkelig svinger i en gruppe med sterke individualister.

Dessuten har jeg erfaring gjennom fire år som statssekretær i Utdannings- og forskningsdepartementet fra toppledelsen i en stor, komplisert organisasjon i svært turbulente omgivelser og et konstant trykk mot lederne. Jeg hadde stor formell myndighet. Jeg kunne ta beslutninger med omfattende konsekvenser med et pennestrøk, formelt sett.

2 ting

Jeg lærte to ting i denne tiden:

1. Beslutninger er en ting, løsninger noe ganske annet. Problemene i inn-kurven skal helst bli til løsninger. Det krever noe helt annet enn en underskrift. Det krever kreativitet, samarbeid, overtalelse, forankring, allianser og kompromisser.

2. Tiden er en leders knappeste ressurs. Den som skal få utrettet noe, må prioritere knallhardt. ”First things first” er leveregel nummer 1.

Uten denne erfaringen hadde jeg aldri tatt sjansen på å stille opp ved rektorvalget ved UiS. Hva er det viktigste for UiS nå? Status quo er ingen opsjon. Dagens tilstand er uholdbar. Hvis vi ikke går opp, går vi ned.

Vårt program kan oppsummeres i syv konkret punkter som alle er målbare og forpliktende:

• Forskningen skal øke

• Studentgjennomføring skal øke

• Rekrutteringen skal øke

• Medarbeidertilfredsheten skal øke

• Studenttilfredsheten skal øke

• Uis omdømme skal øke

Vår hovedprioritering er klar: Bedre lagånd innad som grunnlag for et UiS som er offensivt og målbevisst utad.  Vi som sitter her, har en ting felles: Vi er alle universitetsbyggere. Nå er spørsmålet om vi skal fullføre verket. I så fall vil vi gjerne være deres ledere.

Vi har ingen tid å miste.