Det er ikke for utepilsen studentene støtter Bergesen og Munthe. Dette og oppsiktsvekkende Zappa sitater fra Bergesen kommer fram i valgkampinnspurten på NRK.

Her kan du se hele NRK Rogaland innslaget.

Hvem mener du bør bli rektor på UiS? spurte Aftenbladet.no tirsdag. Klokka 08.45 onsdag morgen hadde 1721 avgitt stemme. 82 prosent av stemmene gikk til Bergesen og Munthe, 18 prosent til motkandidatene.

I går ble det kjent at Studentstyret enstemmig gir sin støtte til Bergesen og Munthe, og ber studentene støtte Bergesen og Munthe i rektorvalget torsdag.

I går kveld og i morges fulgte altså Aftenbladets lesere opp studentene med overveldende flertall.

Hva kan dette bety?

• Tja, det kan si noe om at folk flest i byen er mer opptatt av universitetets framtid og mindre opptatt av styringsstrukturen.
• Det kan bety at støttespillerne til våre motkandidater ikke leser Aftenbladet, eventuelt ikke leser nettutgaven og at de anser slike spørreundesøkelser som useriøse og derfor ikke deltar.
• Det kan bety at våre argeste motstandere og debattanter ikke er i kontakt med flertallet av ansatte og studenter ved UiS.

• Det kan være riktig alt sammen.
• Det er forøvrig pussig om ikke antall Aftenbladlesere på nettet er omtrent jevnt fordelt blant befolkningen og på UiS. Når 1721 stemmer er avgitt så burde det gi en klar pekepinn om hva folk flest mener. Og det er ingen tvil om retningen. Den ble bare forsterket tirsdag kveld og onsdag morgen.

Kraftig medvind

Tirsdag kveld klokka 21.30 var det avgitt 1204 stemmer med 77% for Bergesen og 23 % til Mikkelsen. En time senere var det avgitt 1280 stemmer, 78% til Bergesen og 22% til Mikkelsen. Klokka 07.20 onsdag morgen var det avgitt 1681 stemmer, 81% til Bergesen, 19% til Mikkelsen. Klokka 08.05 var det 1708 stemmer avgitt og fordelingen var 18% til Mikkelsen og 82% til Bergesen.

Stavanger Aftenblad tirsdag 20. mars, side 9:

Helge Ole Bergesen og Elaine Munthe vil som rektor og prorektor best ivareta interessene til studentene på Universitetet i Stavanger, mener studentenes øverste tillitsvalgte.

Skrevet av Håvard Svensvik (Stavanger Aftenblad)

Rektorvalg: Studentstyret vedtar enstemmig sin støtte til dette rektorparet, og går ut med oppfordringen til studentene om å støtte disse to i rektorvalget torsdag. Også fordi Forskerforbundetsstyre for en uke siden vedtok å støtte de andre kandidatene Aslaug Mikkelsen og Egil Gabrielsen. Sistnevnte med lang fartstid som tillitsvalgt i Forskerforbundet.

-Vi oppfatter det som vår oppgave å veilede studentene selv om studentene selvsagt er i stand til å velge selv, sier leder i studentstyret på UiS, Kjetil Clementsen om hvorfor de nå går ut med støtte til et av kandidatparene.

Politikere: Det sentrale i forrige og denne valgkampen, og gjennom hele fireårsperioden rektorparet har fungert, har vært debatten om styringsordningen ved UiS. En innbitt kamp fra mange faglige ansatte og de fleste studenttillitsvalgte mot dagens ordning, ble ikke kronet med seier. (Foto:H.P. Jacobsen SA)

-Nå tapte vi den kampen, slik det kan være i politikken. Nå er vi nødt til å fokusere på studentmassen, og vi mener at Bergesen og Munthe best ivaretar studentenes interesser, sier Clemmentsen.

Han tror de fleste studentene er lei av å debattere styringsordningen på UiS. Derimot står emneevaluering av fagene på UiS sentralt i den positive vurderingen av Bergesen.

Høyne Status: Studentlederne er også opptatt av at UiS ikke skal være et b-universitetet. De mener Bergesen og Munthe ønsker å gi universitetet den status det fortjener både nasjonalt og internasjonalt.

-Vi må opp i eliten. UiS er i dag litt halvferdig. Bergesen vil bygge ferdig universitetet. Han er også den med tyngst erfaring, sier Clementsen.

-Det er heldigvis to gode kandidatpar, og jeg tror de andre også kan gjør en god jobb om de skulle bli valgt, men vi oppfordrer alle til å stemme på Helge Ole Bergesen og Elaine Munthe, sier Clementsen.

Stavanger Aftenblad

Aftenbladet web-tv

Stavanger Aftenblad 19. mars:

• UiS bør ta kulturbyansvar
• Kulturbyåret inn i rektorvalgkampen ved UiS
• Utenriksterminalen bør bli UiS’ ansikt i sentrum

-Universitetet er Stavangers største kulturinstitusjon, og det er helt naturlig å være med å kulturbyåret, mener rektorkandidat Helge Ole Bergesen. Han tenker fram mot byjubileet i 2025.
Helge Ole Bergesen, forskningsdirektør ved UiS og bystyremedlem for Høyre – men i denne sammenhengen rektorkandidat ved Universitetet, ifølge seg selv – er ikke ubeskjeden på UiS’ vegne: – Skal kulturbyåret 2008 få varig verdi, kreves det langsiktighet og profesjonalitet. Alt koster, men det er viktig å ha ambisjoner om at kulturbyåret skal følges opp og føre til noe nytt og varig. Som rektor ved UiS vil jeg derfor ta initiativ til å avtale med dem i regionen som står bak kulturbyåret, først og fremst Stavanger, Sandnes og fylkeskommunen, at UiS skal ta et hovedansvar i oppfølgingen, sier Bergesen.
Han understreker at han sier «et hovedansvar», ikke «hovedansvaret» i bestemt form.
SPILLE EN ROLLE: Bergesen mener at et slikt ansvar er helt naturlig:
– UiS er Stavanger største kulturinstitusjon. Vi har utøvere innen de ulike kunstartene, og vi har et sterkt miljø innen kulturvitenskap og historie som er viktig for å kunne tolke samtiden. Jeg ser for meg at vi kan ta ansvar for ett stort arrangement i året der vi kan ta opp temaer om byens utvikling og historie – altså utforske og utfordre, som er en del av Universitetets visjon.
Her tenker Bergesen helt fram til år 2025, når Stavanger skal feire sitt 900-årsjubileum – hvis ingen innen den tid klarer å flytte årstallet for grunnleggelsen; her diskuteres det jo.
– 16 år fram til 2025 er et fint tidsspenn i forhold til videreføring av en så stor satsing som kulturbyåret.
Da vil jo UiS også fylle 20 år og være et fullvoksent universitet, så perspektivet til 2025 passer godt, sier Bergesen.

ARENA I SENTRUM: Professor Aslaug Mikkelsens motkandidat i rektorvalget ved UiS torsdag har også sett seg ut hvor dette skal skje.
– I samband med byggingen av konserthuset i Bjergsted har UiS allerede en avtale om at dans skal ha første etasje i utenriksterminalen, og vi har opsjon på å få leie andre etasje. Jeg mener at utenriksterminalen bør bli UiS’ utstillingsvindu i byen. Der kan vi ha forestillinger, utstillinger, foredrag eller pubkvelder, sier Bergesen, og legger til:
– Når Konserthuset står klart, vil jo utenriksterminalen ligge enda mer sentralt plassert i løypa, og det vil være bra for både kulturbyen og UiS. Det er viktig å ha ambisjoner om at kulturbyåret skal følges opp og føre til noe nytt og varig, sier Helge Ole Bergesen, rektorkandidat ved UiS (samt Høyre-politiker og UiS’ forskningsdirektør)

Ordføreren er positiv
-Det er gledelig om Universitetet vil være en viktig aktør i å videreføre 2008, sier Stavangers ordfører, Leif Johan Sevland.
Enhver by ville ønske seg en dialog med en slik partner, mener han. Han mener det også vil være positivt for Stavanger om UiS blir synlig i sentrum.
– Men bruken av utenriksterminalen må følge av en samlet vurdering. Vi kan ikke love noe, men vil være åpne, sier Sevland.
Det er kommunen som eier utenriksterminalbygget gjennom Konserthuset IKS.

By- og regionhistorie ved UiS

UiS har et sterkt fagmiljø av profilerte historikere, slik ethvert universitet med respekt for seg selv bør ha. En av våre viktigste oppgaver er å fortolke samtiden, og skal vi lykkes med det, må vi forstå fortiden. Et universitet som ikke skriver historie, blir en meningsløshet.

Derfor er jeg stolt av at vi har seriøse og profilerte historieskrivere ved vårt universitet. Nå ønsker noen av dem å bygge opp et bredere forskningsmiljø for by- og regionhistorie basert på et knippe av lokalhistorier: Karmøy, Sola og Sauda er allerede inne i porteføljen, og det føres samtaler med Sandnes, Rogaland fylkeskommune og flere andre. Ved å legge slike prosjekter inn i samme miljø er det åpenbart at studiene blir bedre enn om de skulle vært frittstående ’bygdebøker’. Dessuten kan det på denne måten bygges et sammenhengende fagmiljø som er mer solid og varig enn enkeltforskere. Det er nettopp dette vi trenger mer av ved UiS: robuste fagmiljøer som ruver i omgivelsene, og som tiltrekker seg mer ressurser utenfra. Det er på denne måten vi kan skaffe oss de midlene vi trenger for å realisere våre forskningsambisjoner.

Dessuten gir det  nye masterstudiet i historiedidaktikk langt bedre muligheter til å rekruttere nye forskere til dette fagfeltet.

Akkurat i disse dager står vårt historikermiljø overfor en konkret utfordring: Stavanger kommune har lansert et meget omfattende byhistorieprosjekt og har engasjert   Wigestrand forlag til å gjennomføre dette. I denne fasen er det avgjørende at vi får en god dialog både med kommunen og forlaget slik at de ser de faglige ressursene UiS rår over.

Slike initiativ er det et privilegium å få være med på å realisere. Enhver ledelse på et universitet er avhengig av de ideene som kommer nedenfra. Mitt bidrag er å hjelpe til med på å fronte planene utad og sørge for best mulig kommunikasjon med omgivelsene. Kraften i prosjektene kan bare komme fra kompetente fagmiljøer, men ledelsen kan spille en viktig rolle i å løfte dem frem.

I en kommentar til det forestående rektorvalget ved UiS tar sjefredaktør Tom Hetland til orde for ”uavhengige og dristige” akademikere. Jeg er uten videre enig med ham, særlig hvis vi tilføyer dyktige og produktive. Dristighet og uavhengighet må bygge på faglig innsikt, og resultatene må publiseres.

Universitetets grunnstamme er forskerne. Forskning springer gjerne ut fra den enkeltes fagkunnskap, nysgjerrighet og motivasjon. I sin natur er forskning ikke ulik mange former for kunstnerisk aktivitet. Derfor kan forskningsaktiviteten ved et universitet bare utvikles nedenfra og opp.

Min hovedmotivasjon for å stille til valg som rektor er å sikre UiS’ posisjon som et fullverdig forskningsuniversitet. Skal vi lykkes i det, må vi ha mange dyktige og produktive enkeltforskere, og vi må ha større, mer robuste og mer synlige forskningsmiljøer som kan hevde seg bedre i konkurransen om eksterne midler. Begge deler forutsetter frihet og faglig uavhengighet. Ingen kan diktere forskning. Er det noe over tyve års erfaring fra dette feltet har lært meg, så er det nettopp dette: De gode ideene kommer fra den enkelte forsker eller forskergruppe og kan bare gjennomføres med dem selv som drivkraft.

Universitetets oppgave er å sørge for at gode forskere får gode vilkår. Arbeidsbetingelsene henger sammen med økonomi, kultur og organisering. De økonomiske rammene har utvilsomt stor betydning. Uten penger kommer man ikke langt med akademisk frihet. For UiS er utfordringen at vi har for lite penger til forskning, totalt sett, i forhold til de andre universitetene. Dette må vi møte ved å være mer offensive i forhold til Norges Forskningsråd og andre eksterne finansieringskilder.

God forskning er videre avhengig av organisasjonskulturen i omgivelsene. Gode forskere må få anerkjennelse i sitt nærmeste miljø og på universitetet som helhet. Gode akademiske kulturer er preget av sjenerøsitet og raushet.

God forskning krever trygge og forutsigbare organisatoriske rammer. Som andre individualistiske foretagender er forskning veldig sårbar for vilkårlige inngrep. En av universitetets viktigste oppgaver som institusjon er å skape rammer som gjør at den forskerinitierte forskningen blomstrer.

Det bringer oss til den aktuelle debatten om akademisk selvstyre som Tom Hetland reiser. Dette selvstyre må ta utgangspunkt i den enkelte forsker og forskergruppe. Det er deres forskningsmessige frihet vi skal hegne om, slik at de kan ’utfordre’ og ’utforske’ i tråd med UiS’ visjon.

Det konkrete organisatoriske spørsmålet som nå diskuteres ved UiS – og ved universiteter over hele verden – er hvilke former for styring og ledelse som best sikrer forskningens frihet, uavhengighet og utviklingsmuligheter. Noen mener at dette gjøres best ved at de ansatte selv velger sine styrer og ledere på alle nivåer – også på institutter og fakulteter.

Jeg er uenig i det, fordi jeg ikke kan se at slike styringsformer gir bedre vilkår for god, uavhengig forskning. Gjennom valg er det flertallet av de ansatte på et institutt (eller fakultet) som bestemmer. Flertallsstyre fungerer godt i resten av samfunnet når noen må ta beslutninger på vegne av andre, men er det en god beskyttelse for uavhengige og dristige akademikere? Dristighet i den akademiske verden består ofte i å utfordre dominerende oppfatninger i eget fagmiljø. Hvilken støtte til dette kan man forvente fra et flertallsstyre?

God forskning forutsetter at gode forskere blir belønnet i tildelingen av knappe midler. Er dette mer sannsynlig med flertallsstyre og valgte ledere enn med tilsatte instituttledere? Vil det ikke være en tendens til at flertallet i et styre med valgte representanter av akademikere og ikke-akademikere vil foretrekke lik tildeling av forskningstid og andre ressurser, slik at man unngår å gjøre forskjell? Vil det i så fall stimulere dristighet og kvalitet?

Jeg er tilhenger av en styringsform som 1) delegerer mest mulig ansvar og myndighet til det enkelte institutt, 2) sikrer alle medarbeidere rett til innsyn og medvirkning i viktige beslutningsprosesser og 3) rekrutterer ledere (internt eller eksternt) som har vist i praksis at de er i stand til å forankre beslutningene blant sine medarbeidere. Dette har ingenting med New Public Management, Ryssdal-utvalget eller andre monstre fra universitetsdebatten å gjøre. Jeg går inn for denne styringsformen fordi jeg mener den er best egnet til å sikre forskernes uavhengighet og utløse deres motivasjon og dristighet.

Er ikke dette omtrent den samme ledelsesfilosofi som Tom Hetland bruker for å stimulere uavhengighet og dristighet blant Aftenbladets journalister?

Helge Ole Bergesen

Kontrasten mellom Bergen og Stavanger slutter aldri å fascinere meg. Uansett hvor mye vi vokser her i byen, vil Bergen alltid være storebror. ”Vestlandets suverene hovedstad”, som man sier i Bergensavisen.

Nygårdshøyden og Ullandhaug 

Forskjellen mellom universitetene understreker dette: UiB kneiser på toppen av Nygårdshøyden med det gamle museet omgitt av villaer som utstråler gammel velstand og moderne undervisningsbygg innimellom. Nede i bakken kryr det av kafeer, barer og bakerier, og rett nedenfor ligger ’Kvarteret’, studentenes kulturhus. Dessuten bygger de nå oppe på høyden et romslig, nytt studentsenter. (Fra min tid som statssekretær i Utdanningsdepartementet husker jeg hvordan dette ble kjørt inn på statsbudsjettet gjennom et velorganisert kupp fra Bergenslobbyens side. Et imponerende stykke arbeid, men så kan heller ingen beskylde dem for beskjedenhet…)

Jeg må innrømme at det er noe eget med et universitet midt inne i et pulserende bymiljø. Det er i hvert fall ingen mangel på fristelser, verken for studenter eller ansatte.

Ullandhaug er sentralt 

UiS ligger også veldig sentralt – midt i byregionen på Nord-Jæren. Det er bare et tidsspørsmål før det bor flere mennesker her enn i Bergen. Men byen vår ligger på den andre siden av høyden. Skal vi være helt ærlige så ligger vi på et jorde, som er i ferd med å bli urbanisert. Egentlig ikke så ulikt UiO på Blindern – det var også langt på bondelandet da universitetet flyttet dit.

Vi kommer aldri til å bli som Nygårdshøyden, men hvorfor skulle vi bli det? Vi må heller stikke fingeren i jorden her (’grav der du står’ er et godt gammelt ordtak) og spørre oss selv: Hva har vi å bygge på som kan gi oss et fullverdig universitet og et attraktivt universitetsmiljø her? Svaret på det er det samme som skapte UiS: jærsk grunderånd. Vi har et godt nabolag her opp – IRIS, Kunnskapsparken, OD, NRK etc. Til sammen er det et kunnskapsmiljø med godt over ett tusen driftige hoder. Problemet er at det er så fragmentert. Hvor mange av bedriftsgrunderne vandrer rundt på campus? Hvor mange studenter og professorer har tilknytning til nyskapingsmiljøet ned ’i dumpen’?

Skal vi skape et kreativt og spennende kompetansemiljø på Ullandhaug, må vi gjøre noe med dette. På Nygårdshøyden går folk på kryss og tvers i alle fall.

Senter for innovasjon og entreprenørskap

Jeg er med i et initiativ som kan bidra til å forandre på dette, i det små. I samarbeid mellom folk fra UiS, IRIS og Kunnskapsparken jobbes det med en ide om å opprette et senter for innovasjon og entreprenørskap. Tanken er ganske enkel: Kombinere akademiske studier av nyskaping med undervisning og praksis. UiS har allerede studietilbud med opplæring i å starte studentbedrifter. Foreløpig med relativt få studenter. Hvorfor kan ikke dette bli et tilbud for alle? Det er mye god praktisk læring i å starte sin egen bedrift. Mange skoleelever og studenter kan fortelle gode historier om det. Noen tror at ’nyskaping’ dreier seg om å utvikle smarte dingser, men det kan like gjerne være tjenester rettet mot offentlig sektor – som sykehjem, skoler eller sosialkontor. Våre profesjonsutdanninger bør utdanne folk som har lyst til å starte for seg selv, uansett hvilket fag de kommer fra. De mest ekspansive området i Kunnskapsparken for tiden er kultur og kulturformidling. Der er fremtidens entreprenører.

Praktisk nyskaping 

Så har tanken dukket opp: Hvorfor bruker vi ikke de praktiske nyskaperne i undervisningen i nyskaping? (i tillegg til det nødvendig teoretiske fundamentet, naturligvis) og hvorfor ikke la studentene ta med seg oppgavene sine ned i Kunnskapsparken slik at de kan jobbe med dem i ’virkeligheten’.

Begynner vi først å tenke på denne måten, er det bare fantasien (og pengene) som setter grenser for hva vi kan utvikle på Ullandhaug: Vi har allerede et ’eksperimentelt’ sosialkontor (HUSK). Hvorfor har ikke hotellhøyskolen et hotell? (kanskje i kombinasjon med nye studentboliger). Kunne vi ha en ’skolelab’ med ekte elever og lærere som ’treningssenter’ for lærerutdanningen og som grunnlag for forskningen på dette området?

Ullandhaug kan aldri bli Nygårdshøyden, men vi kan bli en solid jærsk kunnskapslandsby.

Det framgår av Rogalands Avis 17.februar at min motkandidat professor Aslaug Mikkelsen vil innføre en styringsordning på universitetet for å skape ro. (“Med et nytt styresett får vi ro, sier hun).

Jeg for min del har ingen tro på det. Den organisasjonsmodellen eller styringsformen som skaper ro på UIS, eller på andre universiteter, den finnes ikke.

Heldigvis. På et levende universitetet skal det være uro fordi det alltid skal være flere ideer enn det er mulig å realisere med de midlene man har til rådighet.

Uroen skal komme nedenfra og utfordre ledelsen; derfor er det viktig med åpenhet og god intern kommunikasjon. Derimot er det ikke ønskelig å skape uro ved stadig å endre organisasjonsstruktur og styringsprinsipper.

Dette er hentet fra min kronikk i Rogalands Avis torsdag 22. februar 2007, s.20. Saken er foreløpig ikke lagt ut på nettet. Det samme gjelder Mikkelsens artikkel 17. februar.

Hvordan er det mulig å formidle FoU resultater på en rettferdig måte?

Forskere vet at det er mange praktikere og forskere i mange land som ikke har tilgang til kostbare databaser eller bibliotek. Forskere vet også at universiteter i det som regnes som rike land opplever at forlag skrur prisene opp til taket. Det er for dyrt å skaffe seg resultater av FoU.

Dilemma

På den ene siden gjelder det å publisere i velrenommerte tidsskrifter helst på nivå 2, og på den andre siden kan dette medføre at mange av de vi ønsker å nå fram til, ikke har anledning til å bli kjent med arbeidet vårt. Alle som veileder studenter har sannsynligvis drøftet forskningsetikk og hvordan det gjennomsyrer hele forskningsprosessen – fra spørsmålene til formidlingen. Det er noen andre etiske vurderinger som kommer inn når formidling også omfatter hvilke kanaler vi velger å publisere gjennom.

Sense Publishers

Et slikt valg stod Michal Zellermayer og jeg overfor da vi ville finne et forlag som kunne være interessert i en redigert samling artikler om ”Teachers Learning in Communities”. Vi fant fram til Sense Publishers, et ganske nytt forlag som har som filosofi at bøker skal være tilgjengelige for enkeltindivider uansett økonomi. Derfor er det mulig for interesserte i det som regnes som ”low income” stater å ta kontakt og laste ned bøker gratis til eget bruk. Prisene er også svært lave totalt sett slik at studenter heller ikke skal ruinere seg på bokkjøp. Dette går ikke på bekostning av seriøsitet. Peer review av anerkjente fagfolk er selvsagt.

Open Access

Det er etterhvert et ganske stort trykk på Open Access formidling. På dette nettstedet: http://www.doaj.org/ kan du få tilgang til oversikt over tidsskrifter som er åpne for alle – hvor du kan laste ned fulltekst artikler fra kvalitetstidsskrifter. Her er det også mulig å skrive under på et opprop til støtte for Open Access (flere enn 20 000 har undertegnet allerede).

Som valgt rektorat vil vi gjøre vårt til at etiske spørsmål omkring forskning og forskningsmidling blir satt på agendaen og holdes der. Vi vil bidra til et nasjonalt fokus og aktivt støtte arbeidet med utvikling av flere Open Access muligheter.

Fredag hadde vi en hyggelig tilstelning på universitetsbiblioteket. Sammen med bibliotekarene hadde jeg invitert til en enkel markering av professor Jan Bjarne Bøes bok ”Å lese fortiden. Historiebruk og historiedidaktikk” som nettopp er kommet ut.

Det er viktig at UiS som en akademisk institusjon gjør ære på fagfolk som utgir monografier som dette. Biblioteket har laget en utstilling om boken, og vi skal fortsette å markere UiS-forfattere på denne måten i tiden fremover.

Akademiker som holder fast

Jan Bjarne Bøe er en akademiker etter mitt hjerte. Han har et prosjekt som han har arbeidet med i lang tid, og som han åpenbart har tenkt å holde fast ved, og han makter å kommunisere sitt budskap både til fagfolk og til en interessert allmennhet.

Mens jeg lyttet til Jan Bjarne Bøe, kom jeg til å tenke på hvor priviligerte vi er som får bruke livet til å forske på det som interesserer oss aller mest. Hvem andre får mulighet til det? Det er et privilegium vi skal ta godt vare på ved å vise oss tilliten verdig. Det gjør vi best ved å vise samfunnet omkring hva vi driver med, bl.a. ved å skrive bøker som blir brukt på universiteter og høyskoler i årevis fremover.På denne måten er ”Å lese fortiden” en illustrasjon på universitetets rolle som dannelsesprosjekt. Vi søker ny kunnskap og ny forståelse fordi det er ett eller annet som driver oss frem. Den beste drivkraften er nysgjerrighet: hva er det jeg lurer på som jeg og mine kolleger ennå ikke har forstått skikkelig?

Dannelse, butikk og kultur

Det er ikke tvil om at universitetet som dannelsesinstitusjon er under press. Det forventes at vi skal levere mer nytte, og det må vi leve med. Samtidig må vi holde fast ved vårt særpreg. Universitetet er ikke ’butikk’ eller ’konsern’ og kan heller aldri bli det. Vi er først og fremst en kulturinstitusjon – som i økende grad møter konkurranse utenfra.

Det må vi være forberedt på. Jeg ser ikke noen konflikt mellom dannelse og det å være på hugget utad. Begge deler er avgjørende for vårt omdømme, og det er det vi lever av.

Dannelse, nostalgi og produksjon

Dannelse kan høres lett nostalgisk ut i vår tid. For meg er det ikke det. Jeg skulle ønske vi kunne holde denne fanen høyere med jevne mellomrom, bl.a. skulle jeg gjerne se at vi ble kvitt den produksjonsterminologien som har krøpet inn i universitetsverdenen og gjennomsyrer den byråkratiske delen av vår hverdag. Hvem har bestemt at vi ’produserer’ studiepoeng gjennom noe mystisk som kalles ’gjennomstrømming’. Jeg for min del har aldri truffet en student som ’gjennomstrømmer’ noe som helst. Og produksjon er noe som foregår i fabrikker.

Det er fullt mulig å beskrive realitetene i det vi driver med uten slike mystiske omskrivinger: Studentene tar eksamen. De tar, eller til nød avlegger, studiepoeng. De gjennomfører (forhåpentligvis) sin utdanning. Det er da ikke mer komplisert enn som så? Hvorfor kan vi ikke da bare si det som det er? Vi får da ikke mer status ved å opptre som en hvilken som helst fabrikk?

Helge Ole Bergesen