Dristighet og uavhengighet: svar til Aftenbladet

I en kommentar til det forestående rektorvalget ved UiS tar sjefredaktør Tom Hetland til orde for ”uavhengige og dristige” akademikere. Jeg er uten videre enig med ham, særlig hvis vi tilføyer dyktige og produktive. Dristighet og uavhengighet må bygge på faglig innsikt, og resultatene må publiseres.

Universitetets grunnstamme er forskerne. Forskning springer gjerne ut fra den enkeltes fagkunnskap, nysgjerrighet og motivasjon. I sin natur er forskning ikke ulik mange former for kunstnerisk aktivitet. Derfor kan forskningsaktiviteten ved et universitet bare utvikles nedenfra og opp.

Min hovedmotivasjon for å stille til valg som rektor er å sikre UiS’ posisjon som et fullverdig forskningsuniversitet. Skal vi lykkes i det, må vi ha mange dyktige og produktive enkeltforskere, og vi må ha større, mer robuste og mer synlige forskningsmiljøer som kan hevde seg bedre i konkurransen om eksterne midler. Begge deler forutsetter frihet og faglig uavhengighet. Ingen kan diktere forskning. Er det noe over tyve års erfaring fra dette feltet har lært meg, så er det nettopp dette: De gode ideene kommer fra den enkelte forsker eller forskergruppe og kan bare gjennomføres med dem selv som drivkraft.

Universitetets oppgave er å sørge for at gode forskere får gode vilkår. Arbeidsbetingelsene henger sammen med økonomi, kultur og organisering. De økonomiske rammene har utvilsomt stor betydning. Uten penger kommer man ikke langt med akademisk frihet. For UiS er utfordringen at vi har for lite penger til forskning, totalt sett, i forhold til de andre universitetene. Dette må vi møte ved å være mer offensive i forhold til Norges Forskningsråd og andre eksterne finansieringskilder.

God forskning er videre avhengig av organisasjonskulturen i omgivelsene. Gode forskere må få anerkjennelse i sitt nærmeste miljø og på universitetet som helhet. Gode akademiske kulturer er preget av sjenerøsitet og raushet.

God forskning krever trygge og forutsigbare organisatoriske rammer. Som andre individualistiske foretagender er forskning veldig sårbar for vilkårlige inngrep. En av universitetets viktigste oppgaver som institusjon er å skape rammer som gjør at den forskerinitierte forskningen blomstrer.

Det bringer oss til den aktuelle debatten om akademisk selvstyre som Tom Hetland reiser. Dette selvstyre må ta utgangspunkt i den enkelte forsker og forskergruppe. Det er deres forskningsmessige frihet vi skal hegne om, slik at de kan ’utfordre’ og ’utforske’ i tråd med UiS’ visjon.

Det konkrete organisatoriske spørsmålet som nå diskuteres ved UiS – og ved universiteter over hele verden – er hvilke former for styring og ledelse som best sikrer forskningens frihet, uavhengighet og utviklingsmuligheter. Noen mener at dette gjøres best ved at de ansatte selv velger sine styrer og ledere på alle nivåer – også på institutter og fakulteter.

Jeg er uenig i det, fordi jeg ikke kan se at slike styringsformer gir bedre vilkår for god, uavhengig forskning. Gjennom valg er det flertallet av de ansatte på et institutt (eller fakultet) som bestemmer. Flertallsstyre fungerer godt i resten av samfunnet når noen må ta beslutninger på vegne av andre, men er det en god beskyttelse for uavhengige og dristige akademikere? Dristighet i den akademiske verden består ofte i å utfordre dominerende oppfatninger i eget fagmiljø. Hvilken støtte til dette kan man forvente fra et flertallsstyre?

God forskning forutsetter at gode forskere blir belønnet i tildelingen av knappe midler. Er dette mer sannsynlig med flertallsstyre og valgte ledere enn med tilsatte instituttledere? Vil det ikke være en tendens til at flertallet i et styre med valgte representanter av akademikere og ikke-akademikere vil foretrekke lik tildeling av forskningstid og andre ressurser, slik at man unngår å gjøre forskjell? Vil det i så fall stimulere dristighet og kvalitet?

Jeg er tilhenger av en styringsform som 1) delegerer mest mulig ansvar og myndighet til det enkelte institutt, 2) sikrer alle medarbeidere rett til innsyn og medvirkning i viktige beslutningsprosesser og 3) rekrutterer ledere (internt eller eksternt) som har vist i praksis at de er i stand til å forankre beslutningene blant sine medarbeidere. Dette har ingenting med New Public Management, Ryssdal-utvalget eller andre monstre fra universitetsdebatten å gjøre. Jeg går inn for denne styringsformen fordi jeg mener den er best egnet til å sikre forskernes uavhengighet og utløse deres motivasjon og dristighet.

Er ikke dette omtrent den samme ledelsesfilosofi som Tom Hetland bruker for å stimulere uavhengighet og dristighet blant Aftenbladets journalister?

Helge Ole Bergesen