UiS ved et veiskille

Universitetet i Stavanger står foran store utfordringer:

For det første har regjeringen satt i gang en politisk prosess med en utredning om strukturen i høyere utdanning (Stjernø-utvalget). Ingen vet i dag hva dette vil medføre, men det kan føre til krav om at ’nye’ universiteter skal få en annen status enn ’gamle’. Det er ingen mangel på krefter som gjerne tar en omkamp om UiS med argumenter om at ’vi kan ikke ha så mange universiteter i et lite land som Norge’.

For det andre er det stadig sterkere konkurranse om studentene mellom norske og utenlandske universiteter. Foreløpig har dette ikke vært kritisk for de fleste institusjonene ettersom størrelsen på årskullene øker, men om noen år snur denne trenden. Det blir færre avgangselever fra videregående og betydelig overkapasitet ved norske universiteter og høyskoler, samtidig som det ikke er noen grunn til å tro at konkurransen utenfra vil avta.

For det tredje blir det mer rift om de beste forskerne. Både UiS og de andre universitetene står foran et generasjonsskifte i de nærmeste årene og vil ha stort behov for å rekruttere nye fagfolk.

For det fjerde blir konkurransen om forskningsmidler mer intens. En stadig større andel av ressursene blir kanalisert inn på arenaer hvor institusjonene konkurrerer på kvalitet. De som har de beste ideene og de beste hodene, får mer og mer av en større og større kake. Dermed øker avstanden i ressurstilgang mellom de beste og de nest beste, for ikke å snakke om de tredje beste. Over tid får dette en tydelig kumulativ effekt – omtrent på samme måte som mellom de beste og de svakeste lagene i tippeligaen. De siste kan nok vinne en og annen kamp, men over tid er de dømt til en dårligere plassering, år etter år. De svakeste må kjempe en evig kamp for å unngå nedrykk, mens de beste har muligheter for å hevde seg på internasjonalt toppnivå. Urettferdig vil sikkert noen si, men sånn er realitetene.
Risiko for B-stempel

I sum betyr dette at selv om UiS skulle klare å forhindre en formell nedgradering gjennom politiske vedtak i Norge, er det likevel en betydelig risiko for at vi i praksis får et B-stempel hvis vi ikke klarer å holde følge med de andre universitetene. Det farligste vi kan gjøre i en slik situasjon er å tro at dette ikke kan skje med oss. Se hvordan det gikk med Viking i fjor. De trodde heller ikke at de kunne rykke ned. En fotballklubb i krise kan redde seg med et par raske innkjøp av nytt talent, for et universitet finnes det ingen raske løsninger, hvis det begynner å gå utfor bakke.

UiS er tilsynelatende rustet til å møte denne situasjonen: Vi har brukbar rekruttering av studenter. Vi har sterke forskningsmiljøer som kan hevde seg internasjonalt på enkelte områder. Vi har politisk og økonomisk støtte fra en kreativ og ekspansiv region.

Samtidig er vi veldig sårbare: Våre fagmiljøer er stort sett små, og mange er inne i en kritisk oppbyggingsfase med et stort antall stipendiater og få medarbeidere med vitenskapelig kompetanse på førstestillingsnivå. Her ligger de store, veletablerte universitetene, naturlig nok, langt foran oss.

Dessuten har de ulike fagmiljøene på UiS ulik historie og ulike tradisjoner. Å samle dette til EN universitetskultur er ikke gjort over natten. Om det var krevende å bli universitet, så er det enda mer krevende å være det. Det er, dessverre, ikke slik at vi nå er blitt universitet en gang for alle. Slik er ikke verden omkring oss. Ingen kan i dag med sikkerhet si at UiS fortsatt vil være et fullverdig universitet om ti år.

Se fremover

I en slik situasjon er det viktigste å rette blikket fremover. Det var kontroverser om etableringen av Høgskolen i Stavanger og organiseringen av universitetet. Det er ikke unaturlig at det er delte – og sterke – meninger om hvordan et universitet skal organiseres og styres. Det er det også i Oslo og Bergen, men for dem står det mye mindre på spill. De står trygt på den posisjonen de har.

I Stavanger bør vi ikke bruke kreftene i årene fremover på å innføre en helt ny organisasjonsmodell fremfor å videreutvikle den vi har. Likevel er det nå sterke ønsker nettopp i den retningen. Jeg frykter at det vil ta oppmerksomheten bort fra de fundamentale utfordringene vi nå står overfor, og dermed svekke mulighetene til å realisere våre ambisjoner.
Omdømme

Disse kan oppsummeres i ett begrep: omdømme. Det er vårt omdømme blant studenter, fagfolk, i regionen, i resten av landet og utenlands som er avgjørende for vår fremtid som universitet. Alle medarbeidere og alle studenter ved UiS kan bidra på sin måte til å styrke vårt omdømme. Skal vi klare det, må vi fokusere på de faglige utfordringene som ligger foran oss – forbedre undervisningen og styrke forskningen.

Jeg vil gjerne gi mitt bidrag til at vi skal lykkes. Som nyansatt burde jeg kanskje holdt en lav profil ved rektorvalget i år, men etter oppfordringer fra flere hold er jeg blitt overbevist om at det å ikke ha lang fartstid ved HiS/UiS faktisk kan være en fordel for en ny leder. Jeg har derfor bestemt meg for å stille opp som rektorkandidat ved det forestående valget.

Min agenda dreier seg om hvordan vi skal møte disse grunnleggende utfordringene. Det krever, etter mitt syn,

* klare faglige ambisjoner,
* en prestasjonsorientert organisasjonskultur som gir støtte og stiller krav
* tydelig ansvarsfordeling på alle nivåer
* åpenhet og gjensidig respekt for saklig uenighet
* en organisasjon som gir alle muligheter for medvirkning og innflytelse på beslutninger som angår dem

Ledelse på et universitet dreier seg om å forankre beslutninger hos dem som er involvert, men også om å sørge for at beslutninger blir tatt – og gjennomført. En god leder er en som både går midt i flokken og foran.

Denne teksten har og stått som kronikk i Stavanger Aftenblad.

Du må gjerne kommentere dette, men anonyme innlegg blir slettet og ikke besvart.

<!–[if !supportEmptyParas]–> <!–[endif]–>